onsdag 27. februar 2013

En tur til Rønningen







En fantastisk dag i Trondheim bymark, kaldt -17 grader kl. 8 på morgenen. "Blåtimen" er så fin å ha med seg, men i dag ble den ikke hundre prosent. I alle fall vinter og sne, og en skiløper farer av sted. 

For å si det på trøndersk: ... æ ro´a hainn, nyta føggelsang og spættetromming... itj minst stillhet´n, roa og freden langt inn i granskauen... 

Turen gikk fra Granåsen skisenter og inn til TTs Rønningen gård.

mandag 25. februar 2013

"Sveitthøle" - Smeltværke´ - Lilleby




”Smeltværke”  - min far kalte det for ”sveitthøle” og ikke uten grunn. Han var arbeider der i fra 1953 – 1961. En arbeidsplass for han, og mange andre Trondhjæmere, en hjørnesteinsbedrift i Trondheim og region, i dag … tja… ingen ting. Kun restene, bygningsmassen, står igjen.  Nå skal det vel rives og flates helt ut. Det e`dødt, heilt dødt. Folke´ har forre hjæm...

Lilleby smelteverk ble etablert i 1927, og var og er vært lokalisert i bydelen Lilleby i Trondheim. Det har vært viden kjent for sin produksjon av verdens reneste ferro-silisium. Under okkupasjonsårene i 1940-45 ble driften stanset av tyskerne, men det ble en kortvarig stans, da tyske myndigheter tidlig oppdaget at aluminiumsindustrien ville bli strategisk viktig for tyskerne.

Verket var i denne tiden i en forferdelig forfatning både økonomisk og utstyrsmessig. ”Gjenreisningen” av Lilleby smelteverk kom rundt 1950-tallet da USA brukte godt og vel 15 milliarder dollar for bygge opp Europa etter krigen. Norge ble med i denne prosessen og fikk av Marshall-hjelpen 250 millioner til gjenreisning av landet. Samtidig fikk Norge beskjed om å tredoble produksjonen av ferro-silisium, noe som kom Lilleby smeltverk til gode. Lilleby smelteverk gikk inn i en ”gulltid”, og likeså Trondheim, som fikk sysselsatt flere folk i arbeid.
 
Dessverre så ble det ikke som alle drømte om, at verket skulle vokse inn i ”himmelen”. Det avgikk ved ”døden” i 2002. FESIL bidro til det ...

I 2014 eller når det måtte bli, er det kunne minnene fra en svunnen tid… og en mangel på industri …
Æ trøste mæ med at nåkka klare vi å ta vare på i Trondhjæm, ja næsten iallfaill, gitt politikeran itj går t angrep på det som e igjæn av utmark og friluftslivsområda… BEVAR BYMARKA OG GRÅKAILL´N I hverfaill… Landemerket "Kupplan" på Gråkallen består ennå, ja og d itj værst d..

søndag 24. februar 2013

"Smuttn" - eller Gjerdesmett som den heter..






Det sildrer en bekk fra et ukjent sted,
og Smutt´n den klarer seg godt med det.

Føden finner den her, 
i en bekk så kjær...

Når "iskaillen" var hard,
var den ikke så "rar" en kar,
for da var han døden nær...

Nå lever den i fred og ro
og ingen skal tro at alle får stå og "glo"... på Smutt´n

...for, det er bare vi to som vet hvor den ordnet sitt bo... Gjerdesmetten

onsdag 20. februar 2013

Pica pica er i gang - vårtegn i februar







Nå har "bråket" fra naboen startet. Et "læven" av en annen verden, Herr Pica Pica, eller om det er fruen, det vet jeg ikke for så godt kjent har jeg ikke blitt med de ennå. Skjæra er i full gang med å forberede sin "hyrdetid" og "rede" grunnen for framtidige generasjon(er).

Skjæra er, for de av dere som ikke vet det, en av kråkefuglene og tilhører Kråkefamilien. Skjora, skjæra eller skatan(svensk).


I den nordisk-germanske mytologi ble skjæra sett på som en gudstrobærer så vel som dødsgudinnen Hels fugl. På den tiden assosierte folket skjæra med ulykke, sorg, nød og sykdom.

I eldre folketro skrives det om at skjære ble skapt av fanden, og historien sier at det skulle ha skjedd på selveste skjærtorsdag.  Folket trodde at skjæra var synsk og at den tilhørte huldra. Derfor var det ikke spesielt lurt å ødelegge reiret eller drepe den. Både skjære og huldra ville da ta hevn. 


Jeg lar den være i fred og håper på det beste. Nå har jeg en ”hælvets” tinitus så jeg hører den ikke så godt. Derimot så tar jeg meg tid til å snakke med den. 

Min mormor fortalte meg, da jeg var liten gutt, om at når mormor gikk bort fra jordens overflata så ville hun etter en tid komme tilbake som ei skjære. Jeg tar ingen sjanser, mormor Karen var en stor kvinne og jeg må prate med skjæra ;-)

lørdag 16. februar 2013

Forfrossen Gråhegre




For en tid tilbake komme jeg over denne forfrosne GRÅHEGREN midt nede i et elveløp ikke langt i fra Fiborgtangen i Skogn, Nord-Trøndelag. Det var en iskald ettermiddag og en bitende sur vind som gjorde tilværelsen litt hustrig for min del, men det så  ikke ut som om gråhegra tok det så ille opp. Den hadde nok fokus på matfatet. Virker til å være en tålmodig fugl denne gråhegra.

Jeg observerte at den fikk tak i noe å spise. Hva?... hmmm... det vet vel "fåglarna"... jada jada Gråhegra da ;-)

lørdag 9. februar 2013

Norges nasjonalfugl








Det er mye og mangt en kan la seg fasinere av ute i naturen, og FOSSEKALLEN er en fugl som jeg kan sitte i timesvis å se på. Han er et "arbeidsjern" av en annen verden, og skal han kunne holde seg i live må den faktisk være på jobb hele tiden for å skaffe seg godt med mat.  

En søndag for noen uker siden kjørte jeg sørover fra Trondheim til dalføret som leder meg til Røros, og ett godt stykke opp i elva som følger dalføret oppdaget jeg tre fire av de. Der fant jeg meg en riktig fin plass godt kamuflert, og fikk nyte flere timer sammene med disse ivrige "fjærbaillan". 

Kaldt var det nok, men ikke værre enn at jeg holdt ut. Kun batteriet i kamera flatet ut... Så nå har jeg skaffet meg et ekstra batteri som blir med på tur neste gang,... ja og så oppladet selvfølgelig... ;-)

torsdag 7. februar 2013

Nu kjem "kaill`n" igjen

 


Så vakkert som det kan bli,... og bitende kaldt. Tross alt, så kler naturen seg i "brudedrakt" ved Nidelvens bredd når kvikksølvet synker ned under - 15 grader.

lørdag 2. februar 2013

BJØRK i blårødt morgenlys









BJØRK (Betula pubéscens) stilig plantet på rekke og rad, og tar seg godt ut i blårødtimen.

Den gamle bybro og lykkens portal




... og slik ble kveldsturen ved Nidelven stille og vakker slik den er...